To netter i Trillemarka

Jeg har hatt lyst lenge til å dra til Trillemarka lenge, så når Kent sa at han hadde planlagt en tur dit var jeg ikke sein til å si at jeg ville være med.

Kent, Helene og Thor fikk endelig besøkt Trillemarka og oppleve hva den kan tilby

Dagen kom og jeg satte meg i bilen rett etter jobb for å kjøre de to timene fra Hønefoss til Rollag. Det er lange fine strekker, men veivesenet har kanskje ikke Sigdal som et høysatsningsområde, for selv om fartsgrensa var 80 så følte jeg at makshastigheten var 70 for ellers ville bilen gjerne lette og fly av veien fra alle humpene.

Veien opp til Trillemarka er en lang grusvei i bratt stigning. Det er på mange steder kun plass til en bil i bredden. Jeg skulle møte Kent og hans arbeidskollega Helene oppe på en parkeringsplass, og den var lett å finne. Var bare å følge veien helt opp.

Når jeg kom fram var allerede Kent og Helene der og vi sammenlignet vekten på sekkene våre. De hadde pakket mye rart mens jeg hadde gått for en mer minimalistisk tilnærming. Tror sekkene deres veide rundt 20 kilo mens min veide rundt 12. Det var godt for Kent og Helene er noen fjellgeiter, mens jeg er mer en dorsk bamse.

Vi satte i marsj og det tok ikke lang tid før de fant kantareller og vi hadde tatt helt feil av veien. Jeg måtte sniktitte på GPS for å se hvor vi egentlig var så vi kunne stake ut en mer rett kurs. Og den kursen ledet oss rett opp en lang bakke uten sti imellom gamle trær og annet som kan hekte seg fast i sekken. Jeg skrøt av Helene for hun hadde festet liggeunderlaget på høykant bakpå sekken. Det er lurt når man skal brøyte seg igjennom trang skog. Jeg hadde fått alt ned i en 70 liters sekk så jeg hadde det ok, men kondisen min sa greit ifra.

Etter noen timer var vi kommet til et lite tjern og klokka var 10 minutter før solnedgang. Vi fant en knaus med lyng på som vi slo opp telt. Jeg hadde også gått for å bruke telt av solidariske grunner.

Når teltene var oppe og maten var fortært så satt vi å så på stjernene og månen som nesten var full. Vi fant Karlsvogna, men Orion var ikke å se. Vi fikk også med oss et par fine stjerneskudd som forbløffet oss veldig så vi glemte å ønske oss noe. Helene introduserte oss for Balder, en likørdrikke som minner om Jegermeister. Den skal jeg huske å ha med på flere turer. Når vi alle var trøtte så gikk vi til hvert vårt telt.

Jeg hadde funnet en fin dump å slå opp teltet mitt over. Hele knausen var nok bare en haug med steiner som hadde blitt gjengrodd av lyng. Det føltes nesten som jeg lå i hengekøya mi. Jeg fant ut at en stor fordel med telt er at man kan ha lett tilgang til alt utstyret. Når jeg henger i køye må jeg plukke ut de tingene jeg trenger og la resten ligge i sekken. Nå kunne jeg virkelig strø om meg med ting. En lærdom fra militæret er alltid med, å ha orden i kaoset og ha en ren og en skitten side. Ikke blande søppel og mat.

Dagen etter, når solen sto opp så sto vi opp også. Det var åpninger i skylaget så sola kunne hilse på i ny og ne. Vi spiste og pakket sammen og satte kursen mot Geiteskallen. Det er et lite fjell som vi hadde pekt ut som mål. På veien dit måtte vi over noen våte myrer og vi fikk testet fiskestengene våre. Det var bare Kent som fikk ørret, til vår store fortvilelse. Helene prøvde å dekode fisketeknikken til Kent, hun syntes han sveivet vel fort inn.

Etter vi var fornøyd med å miste bort sluker så trasket vi videre. Landskapet er veldig urørt uten stier så vi havnet litt på villspor da vi fant ut at hvis vi skulle fortsette på den valgte retningen så måtte vi klatre opp en liten fjellvegg. Jeg feiger ut og ville heller gå rundt. Heldigvis hørte de på meg.

Når vi kom oss til Geiteskalltjønn, et tjern rett nedenfor Geiteskallen, så vaket det veldig i vannet. Vi fant en plass hvor det var gjort istand en liten bålplass og bakken var rimelig flat og satt opp teltene. Jeg måtte prøve fiskestanga, men siden jeg var lei av å kaste så mye så hang jeg på dupp og mark. Jeg kastet ut snøret, la fra meg stanga for å gå tilbake til teltet, og snudde meg tilbake for å få et mentalt bilde av hvor duppen lå, men da var den borte. Jeg hadde fått fisk! I lykkerus fikk jeg dratt opp fisken, en ørret på 0,5 kilo. Jeg har jo sett hvordan Lars Monsen gjør det så min fisk fikk også hilse på knokene mine. Et par kakk og så var fisken tatt kvelden.

Fjellgeita Kent ville gjerne opp på en fjelltopp, men hverken Helene eller min rygg orket ikke det, så Kent tok med kameraet mitt og gikk avgårde. Det begynte å regne litt så vi andre gitt til hvert vårt telt og tok en blund. Jeg våknet opp til solskinn som varmet meg i ansiktet igjennom teltdøra.

Så begynte vi å sanke ved til bål. Dagen før hadde det vært litt kjølig på kvelden, det var nede i fire grader på natta så i kveld skulle vi kose oss. Vi fant tørre kvister og samlet det sammen. Fisken sløyet jeg (har endelig turt å gjøre det selv) og saltet og pepret den og puttet godt med smør i panna. Når bålet brant fint var det bare å legge panna i bålet og kose seg med lyden av sprakende bål og fresende fisk.

Etter maten var fortært og Balder var tom så var vi fornøyd med dagen og gikk til hvert vårt. Denne natta sov jeg som et lite barn. Vel, jeg drømte mye hele natten, men når man legger seg klokka ti og våkner klokka ni så kaller jeg det en god natt søvn.

Jeg ble vekket med kruttsterk kaffe av Helene og vi alle diskuterte dagens mål som var at Helene skulle få fisk. Etter frokost gikk vi til et tjern som heter Bikkjetjønnan. Vi lot telt og utstyr stå igjen og hadde bare med fiskestenger. Uheldigvis var Bikkjetjønnan helt tomt for fisk, men det var godt å slappe av i skogen. Det jeg la merke til var at det var så utrolig stille. Ingen biler eller fly eller andre mennesker. Helt fantastisk. Og det var helt fritt for søppel fra tidligere villmarkinger. Jeg fant et filter fra en røyk på hele turen. Det var det hele.

Så gikk vi tilbake til leiren vår, og jeg satt på mark på snøret til Helene. Og jaggu, der beit fisken. Endelig hadde Helene fått fisk. Da var turen fullkommen. Jeg bestemte meg fa for å slutte å fiske med noe annet enn mark når jeg var på Skogtur. Sluk og spinner får være hjemme.

Når vi skulle dra så kom det ei regnskur som tvang oss inn i teltene. Jeg pakket alt i sekken og når skuta var ferdig pakket jeg teltet på toppen. Så satte vi i marsj mot bilene.

Endelig fant Kent den merkede løypa. Den var merket med blått i naturen, men på kartet var den merket med rødt. Greit å vite. Etter en kort time var vi ved bilene igjen.

En fantastisk tur hvor vi fikk kjenne på litt av hvert som Trillemarka kan tilby. Og skal vi tilbake igjen? Ja, det er allerede fastsatt en dato for ny tur :)